Publisert i Moss Avis 28. januar 2020
Det er ikke uten grunn har mange massemedier på nett flyttet sine debattsider til Facebook. Det kan være en taktisk vri for å unngå et direkte påtrykk for å moderere innlegg mediene ikke vil være bekjent av. Det kan synes som om modereringen overlates til Facebook's sensurregime. Min sambygding Eivind Minge retter søkelyset mot «besserwissere» i debattfeltene, der mange boltrer seg med egne meninger om det rådende klimasynet.
Klima
Nå er denne typen meningsakrobatikk ikke spesiell for klima, men preger også andre fra tunge samfunnsspørsmål som innvandring og helsepolitikk.
Debattretorikken er lite egnet for samtale og refleksjon, og svært forutsigbar og splittende. De fleste lytter ikke til andres synspunkter, men er opptatt av å fortelle andre hva de tenker, både om ytringer og personen som ytrer. Personangrep er regelen heller enn unntaket. Mange skremmes vekk fra en debatt som kunne vært berikende og lærerik. Angrepene på offentlige personer og i særdeleshet politikere, er av den stygge arten. Respekten er borte. De verste ytringene har rammet klima og innvandring, med ulvedebatten snublende tett på. Men jeg vil snakke mer om klimadebatten!. Klimaforskere, hva skal vi med dem?
Klima er ikke én fagdisiplin. Vi vet en del om klima, tross at fagdisiplinen er svært ung. Det er et multidisiplinært fagfelt som rommer flere selvstendige fagfelt innen meteorologi, oseanografi, geologi, paleontologi, astrofysikk og flere. Dermed gjenspeiler bredden i faget «klima» naturlig nok en tilsvarende bredde med hensyn til «årsak og virkning». Man enes om at CO2 har en effekt på atmosfærens sammensetning, men ikke i hvor stor grad. Det er her datamodellene kommer inn. Og ikke minst FNs klimapanel sine scenarier. Her begynner det å bli komplisert for oss dødelige, og det forsøkes fra nasjonale og internasjonale institusjoner å forenkle forklaringen ut mot folkemassene.
Aktivister
I stedet for å la vitenskapen råde hvor forskningen leder an i debatten mellom ulike scenarier og utkomme, har noen politikerne overtatt arenaen sammen med ekstreme aktivister. Noen kjendisforskere har latt seg friste til å komme med populistiske utsagn, egnet til frykt og skam. De har forlatt vitenskapen og alliert seg med deler av massemediene. Spesielt i USA er dette tydelig, med en særdeles polarisert debatt. Den typiske «klimafornekter» i det offentlige rom for ti år siden, benektet gjerne at CO2 er en avgjørende faktor for den pågående klimatiske endringen. Det ble påpekt at naturlig variasjoner fortsatt er den drivende faktoren. I dag er en «klimafornekter» en som ikke aksepterer at klimaendringene er farlige og at det bare er snakk om tid før kloden brenner opp. Det er en betydelig skjerping i ordskiftet, spesielt ved at ekstreme aktivister har fått vitenskapelig legitimitet i noen politiske kretser og forskningsmiljøer. Dette er med respekt å melde bekymringsfullt! Som Eivind Minge (helt rett) påpeker, blir ikke en baker ekspert på klima. Dette selv om innholdet selektivt kan være faglig korrekt. Det blir heller ikke Gretha Tunberg, selv om hennes advarsler selektivt skulle finne faglig støtte. Det er altså minst like skadelig for tilliten til vitenskapen at den vannes ut av aggressiv aktivisme som ikke har støtte i den vitenskapelige litteraturen, som det er at vitenskapelig funn avvises av allmuen for øvrig.
For tiden samles den økonomiske eliten i Davos. Lenger fra vanlige folks oppfatning av miljø og klima er det knapt mulig å komme. Styrtrike maktpersoner godt mikset med politikere og kjendisaktivister er samlet for å diskutere bærekraft og tiltak mot klimaendringer. Det er et grotesk syn. De fleste ankommer ikke med rutefly og betaler millioner av kroner for å delta. De har heller ikke et gjennomsnittlig karbonavtrykk i sine liv, som skal avkreves den vanlige borger. Arrangørene har bedt alle delegatene om å bli karbonfrie innen 2050. Ved å bekle arrangementet med «grønne aktivister», grønnvaskes opplegget på en måte som bør opprøre flere enn en sindig mossing.
Verdier
Et viktig budskap til den oppvoksende slekt, er å bidra med verdier som er realistiske og gjennomførbare. Det er særdeles viktig at voksne ikke abdiserer fra sin rolle som foreldre, lærere og myndighetsutøvere. Refleksjonsevnen er av naturlige årsaker normalt stigende med alder og erfaring. Den må brukes til å moderere og betrygge i et informasjonssamfunn hvor fakta lider en sakte død.
Selv bruker jeg helst data fra anerkjente kilder under en debatt. Disse finnes i regi av FN og andre internasjonale institusjoner. Kunnskapsheving krever at vi ikke er late og henfaller til linker direkte fra mediene eller obskure nettsider for å understøtte eget syn. Slå opp https://ourworldindata.org/ eller les klimapanelets egne rapporter på https://www.ipcc.ch/. De vil vise at verden har hatt sitt beste tiår noensinne både med hensyn til matproduksjon, helse, fattigdom og død ved naturkatastrofer. Du vil også se at selv generalsekretæren i FN ikke kan ha lest egne klimarapporter nøyaktig nok. Forutsigelsene de siste tretti årene med løfte om jordens undergang, slo feil. De vil fortsatt slå feil fordi vi samarbeider om løsninger.